Etter 926 nautiske mil, 7 døgn, mange tårer, massevis av latter og hundrevis av taukveiler skværet opp, kom vi i dag til havn i Ponta Delgada, hovedstaden på øya Sao Miguel i øygruppen Azorene. Vi fikk tidvis god medvind og mulighet til å seile store deler av den lange sjøreisen. På veien har vi sett både delfiner og skilpadde sprette og seile forbi oss. Vi har hatt fredagstaco, vaffelsøndag, tirsdagsdisco og en hel drøss av ivrige Windjammere har deltatt på ulike workshops rundt omkring på skuta i sin fritid. De kunne velge mellom smakebiter på foto, yoga, maskin, tømrer, kokk, båtsmann og styrmann – noe for enhver smak med andre ord.

For to døgn siden havnet vi midt i et vindøye, dere vet uttrykket “stille før stormen”? …Nå vet også alle Windjammere hvor det stammer fra. Vindøyet var stort og bidro til flatt hav så langt vi øyet kunne se, og med 30 plussgrader tok vi en velfortjent badestopp med hele 4590 meter til bunnen. For å passe på alle heldige svømmere satte vi ut MOB-båten med fotograf Tonje, som dokumenterte det hele med bilder og film, og i tillegg plukket opp en bøtte med noen store blå fisk oppi!

Havet er majestetisk og det fikk vi virkelig smake på i går når skuta ble herjet med i kuling gjennom dag og natt på veien inn til Azorene.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at flere bokstavelig talt kommer til å kysse bakken når de går over gangveien i dag!

Det er definitivt klart for noen litt late dager på øya i Atlanteren nå, før vi på søndag skal vi på oppdagelsesferd i det vulkanske landskapet og bade i “ungdommens kilde” 🙂

Solfylt hilsen fra Voyage leader, Siri Elvsborg, og hele besetningen ombord på Christian Radich.

Hei!

En liten oppdatering fra oss på Voyage 3 etter den første etappen er tilbakelagt.
Alt gikk fint på reisen ned til Malaga, selv om noen fløy for første gang på mange år, og andre overvant en tidligere flyskrekk- Windjammerne viste allerede da at de tar utfordringer på strak arm!

Vi ble møtt av pølsefest om bord på skuta midt på natta og ble hilst velkommen av både kaptein, overstyrmann, byssedepartementet og flere matroser og lærlinger på vakt.
Det ble en litt kort natt før vi startet dagen i Malaga med å bli litt kjent i vaktlagene og med mannskapet på skuta. Resten av dagen brukte vi på mønstringsøvelse, hvor alle fikk prøve redningsvester og vi fikk se hvordan en gjennomgang av rutiner ved brann. I tillegg fikk alle som ville (og det var nesten alle!) en klatretur opp i riggen sammen med det faste mannskapet mens skuta lå stille og sola skinte.

Allerede søndag kveld gikk vi ut fra Malaga med kurs mot Cadiz, og det har vært en etappe med alt mellom tårer og oppkast, latter og sang, hele tiden har Windjammerne vist en masse godt lagarbeid!

På veien til Cadiz har vi sett både delfiner og hai, i tillegg til en rekke utrolig vakre solopp- og -nedganger.
I går fikk vi også portugisiske NATO-styrker på besøk, hvor de fikk lov til å gjennomføre en øvelse i å søke etter våpen ombord på seilskip. Det syntes både de og vi var veldig gøy, og de innrømmet at det var vanskeligere enn de hadde trodd, og at de trenger mer øving.

Jeg er dypt imponert over hele gjengen med Windjammerne, som virkelig står på og gjør hverandre gode.

Nå nettopp ankom vi Cadiz, trygt geleidet av den lokale losen. Losen er lokalkjent og kommer alltid ombord for bokstavelig talt å lose oss ut og inn av havneområdet.

I skrivende stund holder alle Windjammerne på med HOVIS, som er en forkortelse for Hovedinspeksjon, som innebærer en hovedrengjøring av hele skipet, både på dekk og inne under dekk på banjer, der Windjammerne bor sammen med de frivillige.
Når HOVIS er godkjent av overstyrmann og stuert får alle landlov til kl 22 i kveld, og mange gleder seg veldig til landjord under føttene og en god porsjon mat i magen.

Jeg må bare avslutte med å si, fra hele mannskapet og meg selv, at vi er virkelig imponert over krigerviljen til alle Windjammerne så langt og at vi gleder oss til seilasen videre med en så utrolig flott gjeng ungdommer!

Hilsen fra stolt og glad Voyage leader, Siri

Kontakt under seilas
Når deltakerne er ute og seiler vil de store deler av tiden være uten mobilnettverk og internett.

De som ønsker å se hvor Christian Radich befinner seg under seilasen, kan følge med på satellitten på www.radich.no eller laste ned appen “Find ship” og søke opp Christian Radich der.

Ønsker pårørende å komme i kontakt med skuta, eller har spørsmål underveis av seilasen kan man ta kontakt med Ranveig Lysne Ervik på telefon 22 47 82 76 eller Siri Elvsborg på siri@radich.no

“Christian Radich lærte meg at det er du som må gjøre jobben selv”, sier Henrik Arnet, som gjenvant troen på drømmen om å bli kokk på sjøen om bord som 17-åring.

Når voksne ressurspersoner ikke tror på deg kan du enten gi opp, eller bevise at de tar feil

Det er ikke første gang jeg hører noen si nettopp dette. Som prosjektleder i Windjammer-prosjektet[1]  til Stiftelsen Christian Radich har jeg til nå møtt mange ungdommer og unge voksne som har opplevd å ikke bli forstått eller ofte kjent at de ikke passer inn. Når jeg fikk høre om historien til Henrik Arnet (27) fra Fredrikstad ble jeg umiddelbart grepet av historien og hvor relevant den er i tilknytning til nåtidas hete potet; unge i utenforskap.

At flere og flere unge havner i ulike former for utenforskap er ikke lenger en nyhet, men at Inkluderingsdugnaden[2] og en rekke andre tiltak fra det offentlige over flere år, ikke snur trenden – det er svært bekymringsverdig.

Et etterlengtet verktøy både for sosiale entreprenører som oss, som er opptatt av å måle effekten av jobben vi gjør, og offentlig sektor som legger budsjettene og bevilger midlene, ble lansert av KS 7. Mai i år; Utenfor-regnskapet kan måle lønnsomheten av forebygging, en arbeidsmetode både Sverige og Danmark ligger langt foran Norge i å benytte.[3] Det finnes alltid en risiko for kritikk når man regner på mennesker og lønnsomhet, men dette handler ikke om produktivitetsberegning, snarere besparelsen ved å unngå utenforskap. KS selv sier: “Vi skylder barn og unge å gjøre en skikkelig innsats for at de skal få gode liv i fremtiden. Derfor har vi laget Utenfor-regnskapet.”[4]  Mitt håp er at dette verktøyet kan bidra til at flere får sjansen til å delta på Windjammer og andre tiltak som bidrar til økt grad av livsmestring hos unge sårbare, og et forsterket indre kompass for reisen videre i livet.

Det finnes mange risikofaktorer som fører til at noen havner i utenforskap, og heldigvis en hel rekke beskyttelsesfaktorer som kan bety hele forskjellen. For Henrik Arnet (27) var det trygge og oppmerksomme voksenpersoner, som i tillegg til hans sterke indre kompass og motivasjon, så hans behov og støttet hans valg på veien mot drømmen om å bli kokk på sjøen.

Jeg reiser på besøk til Henrik og blir invitert inn i hans barndomshjem fra 1932, som han tok over etter at faren gikk bort i 2016. Huset bærer preg av den maritime interessen til Henrik, som han snart skal fortelle meg at bestefaren introduserte han for allerede som åtteåring.

Det var en sommerdag tidlig på 2000-tallet da Christian Radich anløp Fredrikstad og bød inn til åpent skip – og lite visste Henrik da at dette senere skulle bli en av flere nøkkelhendelser han nå ser tilbake på som viktige for veien hans videre. Første besøket om bord på Christian Radich var en av bestefarens mange gode påfunn for å få Henrik over på andre tanker i en periode som var vanskelig for familien, da moren var alvorlig syk over mange år og Henrik var blitt diagnostisert med ADHD. Modellskutene plassert rundt i huset er flere eksempler på bestefarens gode påfunn som holdt Henrik aktivisert i mange tusen timer til sammen og bevitner den maritime interessen.

En ulykke kommer sjelden alene

Bestefaren til Henrik døde i 2005 og da moren etter lang tids sykdom gikk bort i 2006 ble det for mye på samme tid, og en beveget Henrik forteller meg om depresjon og en blytung tid midt i tenårene. I samme periode var det tid for å velge retning på videregående, og Henrik har alltid drømt om å være sjømannskokk. Den drømmen knuses brått av lærere som ikke tror på drømmen til Henrik og mener han bør gå et særskilt løp som kanskje kan lede frem til kompetansebevis, eller jobb i en attførings bedrift. De mente at han med sin diagnose og utfordringer ikke hadde sjans til å lykkes i ordinær skole. Henrik forteller om et krenkende møte hvor det var stor forskjell mellom hva omverdenen trodde han skulle mestre, og hva han selv visste at han kunne. Det føltes som jeg ble verdiløs, sier Henrik. På tross av advarsler fra lærere står han ved sitt yrkesvalg, men motivasjonen er borte.

Den uvurderlige verdien av å bli sett – og å være en del av flokken

En oppmerksom og handlekraftig far griper et halmstrå og kjøper plass om bord på tokt med Radich fra Aalborg-Kristiansand når Henrik fyller 17 år og endelig kan seile som medseiler alene sommeren 2009. Når skuta legger til kai i Kristiansand står faren der og spør hvordan sønnen har hatt det, og han blir møtt av en entusiastisk ung gutt som stråler om kapp med sola. Da klinker faren til og kjøper plass for Henrik på Tallships races regatta til Hartlepool i England. Når jeg spør Henrik hva denne turen betydde for han, sier han at “Christian Radich lærte meg at det er du som må gjøre jobben selv” og utdyper med å si at dette ble nøkkelhendelsen som gjorde at han gjenvant troen på kokkedrømmen. Om bord på Radich følte Henrik seg endelig ikke alene lenger, han møtte han mange likesinnede som han både bodde og jobbet side om side sammen med – og det var ikke noe sted å gå. For mange høres det kanskje klaustrofobisk ut å oppholde seg på en seilskute over lengre tid, men for Henrik ble det forutsigbart og et godt sted å være i samhold med likesinnede. Det er et sterkt menneskelig behov å ville føle tilhørighet med andre, og kombinasjonen av tilhørighet, samhold og fysisk aktivitet ute i frisk luft gjør at Henrik, som så mange av ungdommene jeg møter i Windjammer-prosjektet, opplever en positiv endring i fokus. Det å føle seg som en del av flokken, og at du står opp og gjør en jobb som betyr noe – gir en følelse av livsmestring som er så konkret at du nesten kan ta på den. Om bord på et seilskip som Christian Radich får samarbeid og samhold en ny betydning når skuta kun kan seiles ved hjelp av alle mann alle.

«Kameratskapet og den gode følelsen man fikk etter å ha fått til arbeidsoppgavene, og deretter kunne sette seg ned og se på stjernene- det var det beste med å seile med Windjammer»

Andres N. Espeseter (Deltaker på Windjammer Voyage 2, februar 2019)

Å følge drømmen sin tross alt

Etter hjemkomsten var motivasjonen tilbake og Henrik begynte på ordinært løp på restaurant og matfag, trass advarsler fra lærere og rådgivere. Videre fortsatt han rett ut i læretid på et omsorgssenter for eldre, hvor han senere skulle opp til den store fagprøven. Henrik forteller om en nervøsitet han aldri før hadde kjent, og det er tårer i øynene når han forteller meg om faren som ventet i bilen utenfor da han var ferdig og hadde bestått og fått fagbrev som kokk. Jeg spør umiddelbart om han ikke fikk lyst til å kontakte læreren som ikke hadde trodd på han, for å gi han bevis på at han fikk det til? Joo, jeg gjorde jo selvfølgelig det, sier Henrik med et smittende smil om munnen, men idet han forteller videre forsvinner smilet raskt igjen fra mine lepper. Den samme læreren møtte Henrik og fikk æren av å åpne konvolutten fra Opplæringskontoret, der fagbrevet lå. Idet han åpnet det og trakk ut fagbrev i kokkefaget roper han på kollegaen på nabokontoret for å få bekreftelse på at det ikke er en forfalsket kopi Henrik har tatt med.

Jeg er sjokkert og lurer på om Henrik ikke opplevde det som krenkende- Og jo, men følelsen av å ha forfulgt og fullført drømmen sin trumfer det, svarer han. Jeg ser en utrolig sterk person foran meg og føler meg ærlig talt målbundet når han igjen sier “Det er jo du som må gjøre jobben og tro på det, det er ingen som gjør det for deg”.

Brikkene som falt på plass

Veien derifra gikk akkurat som Henrik hadde både drømt om og planlagt, til en jobb som kokk om bord på Color Line. Han stortrivdes der helt til utflaggingssaken skapte for mye usikkerhet samtidig som faren stadig ble sykere, og Henrik flyttet hjem for å ta vare på han. Etter farens bortgang i 2016 bestemte Henrik seg for å sjekke noe han lenge hadde utsatt – om det kanskje var noe annet enn ADHD som hadde gjort han så målbevisst og bestemt. Det han hadde lest og hørt om ADHD kjente han seg ikke helt igjen i, medisineringen gjorde han deprimert, og etter en grundig utredning fikk han i fjor diagnosen Asperger syndrom. Når jeg spør hva han følte om å få en ny diagnose, svarer Henrik at “det var som om alle brikkene falt på plass”.

Windjammer – en vei ut av utenforskap

Det er lett å trekke paralleller mellom Henriks erfaring med å gjenvinne motivasjonen for fremtidsdrømmen sin om bord på Christian Radich, til de nå 50 vidt forskjellige historiene fra deltakerne på Windjammer så langt. De har alle sin unike bakgrunn og erfaring, og for noen har drømmen vært tydelig hele tiden, mens for andre oppdaget de for første gang at en drøm ble født om bord på seiltokt. Følelsen av å gjenvinne selvtilliten gjennom daglige både fysiske og mentale utfordringer, samholdet og vennskapene som ble skapt under de vanskeligste forhold – det har de alle til felles med Henrik, enten de drømmer om å bli gårdbruker, ernæringsfysiolog eller kunstner.

«For meg handlet Windjammer om å finne tilbake til selvtilliten, gjøre noe som var vanskelig, men overkommelig. Det var akkurat den kickstarten jeg trengte for å komme meg videre!»

Eirik Rafn Hansen (Deltaker på Windjammer Voyage 1, november 2019)

Å få lov til å være med unge på denne reisen er helt ubeskrivelig, og vi gir oss ikke før Windjammer blir en nasjonal satsning for unge i ulike former for utenforskap. Dette er fordi vi er avhengige av å ha unge som mestrer og trives, for at de skal kunne vokse og bidra med alle sine kvaliteter. Og er det èn ting alle unge trenger for å få til dette, så er det at voksne tror på deres drømmer og står ved deres side hele stormen igjennom.

Siri Lyngstad Elvsborg,

Prosjektleder for Windjammer, et livsmestringsprogram i regi av Stiftelsen Christian Radich

[1] https://windjammer.no

[2] https://www.regjeringen.no/no/sub/inkluderingsdugnad/inkluderingsdugnadens-tre-innsatsomrader/id2613186/

[3] https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/sosiale-investeringer/beregner-lonnsomheten-av-a-forebygge/

[4] https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/sosiale-investeringer/utenfor-regnskapet/hvorfor-har-vi-laget-utenfor-regnskapet/

Alle kan seile med Christian Radich

Vil du begi deg ut på et eventyr der du får oppleve mestringsfølelse, møtt mennesker som setter spor i hjertet, se natur av første klasse og oppleve det gode liv? Da kan du være Christian Radichs neste medseiler.

HAR DU NOEN GANG VÆRT HOVEDKARAKTEREN I DITT EGET EVENTYR?

Ikke du heller? Ikke jeg heller, ikke før jeg var i Trollfjorden med Radich. Jeg og noen fra crewet tok gummibåten ut på blikkstille sjø for å ta bilder. Der satt vi med verdens vakreste utsikt, fjellene, skuta, sol i fjeset og når vi skrudde på nasjonalmusikken som bakgrunnsmusikk, så måtte man nesten klype seg i armen fordi man var som plassert midt inn i et nasjonalromantisk eventyr, og man følte at man var hovedkarakteren i eventyret som utspilte seg på alle kanter.

Men ikke alle eventyr stopper i Trollfjorden, og i mitt eventyr fikk jeg oppleve både hval og nordlys som danset over skuta på natten.
Jeg trengte aldri å øve på replikkene, for replikkene kom på løpende bånd:
”Noe så vakkert” “Dette er livet” “For et fantastisk syn” “Jeg elsker dette” “Nå har vi det bra fint” “For en tur” “Nå lever vi livet til det fulle” “For ei skute”

Som i alle andre eventyr så visste vi at eventyret kom til å ta slutt, men alle var så opptatte av å spille sin egen rolle, og da tenker jeg ikke på skuespillerrollen, men det å være seg selv, at tid ble et ikketema. Man var der i eventyret, i sin egen karakter og spilte sin egen rolle uten å anstrenge seg.

HVA BETYR DET EGENTLIG Å HOLDE STØ KURS?

Å holde stø kurs i livet kan være vanskelig. Ofte vet man hvor man vil, men kanskje ikke hvordan man skal komme dit, og på veien møter man både motvind og medvind som fører deg i andre retninger enn først tenkt. I bestikken på båten staker man ut den nye kursen, men for å kunne stake ut kursen må man vite hvor man allerede er.
Å holde stø kurs på Radich kan sammenlignes med å holde stø kurs ellers i livet, det er ikke enkelt, men det er mulig, og når skuta går på riktig kurs, ja da føles det ekstra godt.

Et øyeblikk jeg husker godt var da jeg hadde rorvakt, og mange av de andre medseilerne hang i riggen/råen og pakket seil. Inne i bestikket visste jeg at jeg hadde skipperen, nedi i skuta lå noen å sov. Alle var på sine poster da jeg fikk beskjed av skipperen om å endre kurs. Kursendringen var såpass stor at skuta fikk en skikkelig omdreining. Der sto jeg til rors og dro på roret. Et ror som er såpass tungt at fiskebollemusklene fikk kjørt seg. Det var en spesiell følelse. En følelse av at alle jobbet mot samme mål, og da skuta var på riktig kurs og de andre medseilerne kom ned fra riggen var stemningen euforisk. Noen hadde mestret høyden og oppgavene i riggen, jeg hadde mestret rorvakta og følelsen av å snu et 239,5 fot langt skip, mens andre våknet til en helt ny utsikt. Der og da var samholdet og mestringsfølelsen på topp, og alle var enige om at nå var vi på riktig vei – Tromsø neste!

DET GODE LIV – GOD MORGEN NORGE

Er det ikke slik at man må slite litt for å kunne kjenne på lykken? Er det ikke slik at man må legge fra seg alle forstyrrelser for å kunne være i nuet? Og er det ikke slik at man ikke vet bedre før man har opplevd det bedre?

Det å vugges i søvn av lette bølger, høre bølgeskvulpet på skutesiden, og se solnedgangen igjennom kuøyet fra køya, er for meg bedre enn alle femstjernes hotell.

Natta var kort for oss som ikke kom oss til sengs i rett tid og 03.30 ble vi som skulle på vakt 04.00 purret. En og en ble vekket, og isteden for alarmen på telefonen var det en medseiler som dyttet litt på deg og vekte deg med “nå må dere stå opp, ute er det kaldt, så kle dere godt, men stjernehimmelen er vakrere  enn noen gang, og nå ser vi de syv søstre på styrbord side”.

Klokka var som sagt 03.30, men aldri hadde det vært så lett å forlate soveposen. Folka som møttes på dekk hadde morgenhumor, og hadde vi ikke større problemer enn at smøret i byssa var speika, så var morgenen god.

JEG MØTTE EN KAR

”Tonje – Hvor ellers i verden kan en mann på 78 år, og ei dame på 28 år dele pledd og se på solnedgangen, uten at det er noe stress? ” – Sigmund 78 år.

Alder har ikke bestandig så stor betydning når du møter den rette.
Nå snakker ikke jeg om den store kjærligheten, men jeg snakker om å møte de riktige folka til riktig tid. Sigmund er en kar på 78 år, og han hadde mange historier på lur, men mest av alt så hadde han livsvisdom. Det er 50 år som skiller oss to, 50 år med lærdom som Sigmund kunne dele med meg og de andre ungdommene ombord på skuta. Sigmund fortalt, og vi lyttet med store ører. Dette er en mann som har levd livet. Han sendte ofte meldinger til sin mor på 101 år for å berolige henne om at alt sto bra til med oss på seilasen. Jeg undret meg over det – Det virket som familien hadde gode gener i og med at mor var 101, og sønnen på 78 var på seilas langs norskekysten, men hva ligger egentlig i disse genene? I mine øyne var disse genene fylt med livsglede, engasjement, eventyrlyst og nysgjerrighet på livet.

Jeg klatret i riggen, men det gjorde Sigmund også.

– ALLE KAN SEILE MED CHRISTIAN RADICH

Medseiler, Tonje Selvåg

Vinden er ein lunefull venn! Så er sagt, men denne gongen var han stabil og gavmild.

Eg er så heldig å få væra på jobb og segla med eit fantastisk mannskap og ein like flott gjeng ungdom “Windjammers” som skal ta ein månad av livet sitt til noko heilt spesielt: segling med Christian Radich på havet.

I haust, på seglas nedover til Canariøyane med Christian Radich reiv motvinden oss i håret til me var langt inn i Biskaya før han sleppte taket. Så svinga vinden oss rundt eit lavtrykk og ned til Madeira.

På turen oppover tok “han” tak i oss  og førde oss strake vegen, som om det var lagt ut togskinner mellom Madeira og La Coruna. Mest vind var det i første del av strekket, men på slutten vart røylsegla strekte og vindjammersgruppa fryda seg over å ha fått vore med å sett øverste seglet. Eg som gamal skuleskipsgutt, kunne ikkje dy meg, då me la skuta opp for bidevind og eg fekk “låna” rattet av rorgjengaren. Måtte berre kjenne korleis skuta var på bidevind. Riggen vart trimma og skuta la seg i 8,4 knop då me segla på innslaget i seglet. Ja her er mange utrykk som ikkje er så forståeleg for dei fleste men grovt sagt så seglar ein så høgt opp mot vinden som skuta kan klara med effektiv fart.

Det høyrest sikkert fantastisk ut og det er det. Men det er ikkje like kjekt for alle når skuta tek seg ut i dei første bølgjene etter å ha ligge i hamn. Sjøsjuka, som ikkje er noke sjuke men ein normal tilstand for eit friskt menneske slår til og tyner noken av oss nokre dagar før ein er i “vater” att. Vel over sjøsjuka vart det eit lite opphald i ein høgtrykksrygg. Og då, som på nedturen bada me i 3000 meters høgde over botnen. Eit frydefullt øyeblikk. Endeleg fekk me me sjå skuta litt på avstand.

Når fullmånen lyser på havet og du får vita at den er ekstra nære Jorda og ekstra stor å sjå. Då vert det litt magisk, serleg om den skjuler seg delvis bak kraftfulle skyer. Den lyser opp heile skuta og havet. Og skuta rullar avgårde og mastrane teiknar ringar oppe blant stjernene.

Windjammerungdomane stirar storøygd opp mot himmelen, “Jeg har aldri sett så mange stjerner før”, “helt magisk”. “Se der, et stjerneskudd!”. Det er undring i stemmene. “Der er så mye lys der jeg bor, vi ser ikke stjernene slik som her” seier dei fleste. Noen er med å berger seil i mørket. Spenningen å jobba i riggen er der i begynnelsen, men etter nokre dagar får dei ikkje nok, det blir ein dragning å koma seg opp og ut på rærne for å jobba. Og å sjå utover havet. Det er som å få lov å væra ein måke ei lita stund, sveva der oppe, duva avgårde. Kjenna på ein frihetsfølelse, ein stoltheit av å meista og å nyta.

“Windjammerungdomen”, blir flinkare å flinkare, ein ser dei er slitne men det er som det skal væra nokre av dei får eit glimt i auga og glede ved å stå på, kjenna det svi i nevane og musklane brenn av at dei må jobba og slita. Det er noke godt med det å bli trøytt og kunna stupa i hengkøya og kjenna “brytaren” i hovudet vert skrudd av før ein har fått lagt seg nedpå puta. Litt verre i andre enden når “brytaren” skal skruast på og ein skal opp på vakt. Hugsar frå “skuleskipstida” mi at nokon vart boren opp i hengekøya og lagt sovande på dekk når det var oppstilling. Me er alle forskjellige og må alle tilpassa oss. Ein slik tur er ein tankevekkar for dei som er så heldige å få oppleva å segla ei slik skute over fleire veker. Det gjer noke med ein. Lærdom kan me få heile livet, men det ein får med seg i ung alder kan bli sitjande og bli ei “leiarstjerne” resten av livet. Ein stoltheit dei bærer med seg ser ein alt at ein del av ungdomane har fått. Må dei lykkast med vidare mål og meining og ta minna frå denne turen med seg.

Me har Biskaya og Kanalen att før dei går i land, og no har dei landlov i La Corona, gler seg over fast grunn under beina og mykje å sjå i ein by der Romarane bygde verdens første fyrtårn, i ytterkanten av “Verden”

for nokre tusen år sidan. Ifrå dette verdens hjørne går kursen nordover mot Holland der dei skal “mønstra” av og avslutta denne reisa i livet, klar for nye!

Helsing Einar

Hei,

God jul og godt nytt år!

Christian Radich er fortiden i Las Palmas.

Her jobber vi med vedlikehold av skuta.

Noe av det vi gjør er å pusse opp banjer og resepsjon, vedlikehold av vanntanker, rigg og brannpumper.

Vi har flere frivillige om bord, som gjør en flott innsats for skuta. 

Sola skinner, og det er god stemning om bord. 

27. januar setter vi kursen mot Madeira. Vi gleder oss til å møte medseilerne som skal være med på tur!

Hilsen,

Kaptein Clas Jagdum