Når voksne ressurspersoner ikke tror på deg kan du enten gi opp, eller bevise at de tar feil
Det er ikke første gang jeg hører noen si nettopp dette. Som prosjektleder i Windjammer-prosjektet[1] til Stiftelsen Christian Radich har jeg til nå møtt mange ungdommer og unge voksne som har opplevd å ikke bli forstått eller ofte kjent at de ikke passer inn. Når jeg fikk høre om historien til Henrik Arnet (27) fra Fredrikstad ble jeg umiddelbart grepet av historien og hvor relevant den er i tilknytning til nåtidas hete potet; unge i utenforskap.
At flere og flere unge havner i ulike former for utenforskap er ikke lenger en nyhet, men at Inkluderingsdugnaden[2] og en rekke andre tiltak fra det offentlige over flere år, ikke snur trenden – det er svært bekymringsverdig.
Et etterlengtet verktøy både for sosiale entreprenører som oss, som er opptatt av å måle effekten av jobben vi gjør, og offentlig sektor som legger budsjettene og bevilger midlene, ble lansert av KS 7. Mai i år; Utenfor-regnskapet kan måle lønnsomheten av forebygging, en arbeidsmetode både Sverige og Danmark ligger langt foran Norge i å benytte.[3] Det finnes alltid en risiko for kritikk når man regner på mennesker og lønnsomhet, men dette handler ikke om produktivitetsberegning, snarere besparelsen ved å unngå utenforskap. KS selv sier: “Vi skylder barn og unge å gjøre en skikkelig innsats for at de skal få gode liv i fremtiden. Derfor har vi laget Utenfor-regnskapet.”[4] Mitt håp er at dette verktøyet kan bidra til at flere får sjansen til å delta på Windjammer og andre tiltak som bidrar til økt grad av livsmestring hos unge sårbare, og et forsterket indre kompass for reisen videre i livet.
Det finnes mange risikofaktorer som fører til at noen havner i utenforskap, og heldigvis en hel rekke beskyttelsesfaktorer som kan bety hele forskjellen. For Henrik Arnet (27) var det trygge og oppmerksomme voksenpersoner, som i tillegg til hans sterke indre kompass og motivasjon, så hans behov og støttet hans valg på veien mot drømmen om å bli kokk på sjøen.
Jeg reiser på besøk til Henrik og blir invitert inn i hans barndomshjem fra 1932, som han tok over etter at faren gikk bort i 2016. Huset bærer preg av den maritime interessen til Henrik, som han snart skal fortelle meg at bestefaren introduserte han for allerede som åtteåring.
Det var en sommerdag tidlig på 2000-tallet da Christian Radich anløp Fredrikstad og bød inn til åpent skip – og lite visste Henrik da at dette senere skulle bli en av flere nøkkelhendelser han nå ser tilbake på som viktige for veien hans videre. Første besøket om bord på Christian Radich var en av bestefarens mange gode påfunn for å få Henrik over på andre tanker i en periode som var vanskelig for familien, da moren var alvorlig syk over mange år og Henrik var blitt diagnostisert med ADHD. Modellskutene plassert rundt i huset er flere eksempler på bestefarens gode påfunn som holdt Henrik aktivisert i mange tusen timer til sammen og bevitner den maritime interessen.
En ulykke kommer sjelden alene
Bestefaren til Henrik døde i 2005 og da moren etter lang tids sykdom gikk bort i 2006 ble det for mye på samme tid, og en beveget Henrik forteller meg om depresjon og en blytung tid midt i tenårene. I samme periode var det tid for å velge retning på videregående, og Henrik har alltid drømt om å være sjømannskokk. Den drømmen knuses brått av lærere som ikke tror på drømmen til Henrik og mener han bør gå et særskilt løp som kanskje kan lede frem til kompetansebevis, eller jobb i en attførings bedrift. De mente at han med sin diagnose og utfordringer ikke hadde sjans til å lykkes i ordinær skole. Henrik forteller om et krenkende møte hvor det var stor forskjell mellom hva omverdenen trodde han skulle mestre, og hva han selv visste at han kunne. Det føltes som jeg ble verdiløs, sier Henrik. På tross av advarsler fra lærere står han ved sitt yrkesvalg, men motivasjonen er borte.
Den uvurderlige verdien av å bli sett – og å være en del av flokken
En oppmerksom og handlekraftig far griper et halmstrå og kjøper plass om bord på tokt med Radich fra Aalborg-Kristiansand når Henrik fyller 17 år og endelig kan seile som medseiler alene sommeren 2009. Når skuta legger til kai i Kristiansand står faren der og spør hvordan sønnen har hatt det, og han blir møtt av en entusiastisk ung gutt som stråler om kapp med sola. Da klinker faren til og kjøper plass for Henrik på Tallships races regatta til Hartlepool i England. Når jeg spør Henrik hva denne turen betydde for han, sier han at “Christian Radich lærte meg at det er du som må gjøre jobben selv” og utdyper med å si at dette ble nøkkelhendelsen som gjorde at han gjenvant troen på kokkedrømmen. Om bord på Radich følte Henrik seg endelig ikke alene lenger, han møtte han mange likesinnede som han både bodde og jobbet side om side sammen med – og det var ikke noe sted å gå. For mange høres det kanskje klaustrofobisk ut å oppholde seg på en seilskute over lengre tid, men for Henrik ble det forutsigbart og et godt sted å være i samhold med likesinnede. Det er et sterkt menneskelig behov å ville føle tilhørighet med andre, og kombinasjonen av tilhørighet, samhold og fysisk aktivitet ute i frisk luft gjør at Henrik, som så mange av ungdommene jeg møter i Windjammer-prosjektet, opplever en positiv endring i fokus. Det å føle seg som en del av flokken, og at du står opp og gjør en jobb som betyr noe – gir en følelse av livsmestring som er så konkret at du nesten kan ta på den. Om bord på et seilskip som Christian Radich får samarbeid og samhold en ny betydning når skuta kun kan seiles ved hjelp av alle mann alle.
«Kameratskapet og den gode følelsen man fikk etter å ha fått til arbeidsoppgavene, og deretter kunne sette seg ned og se på stjernene- det var det beste med å seile med Windjammer»
Andres N. Espeseter (Deltaker på Windjammer Voyage 2, februar 2019)
Å følge drømmen sin tross alt
Etter hjemkomsten var motivasjonen tilbake og Henrik begynte på ordinært løp på restaurant og matfag, trass advarsler fra lærere og rådgivere. Videre fortsatt han rett ut i læretid på et omsorgssenter for eldre, hvor han senere skulle opp til den store fagprøven. Henrik forteller om en nervøsitet han aldri før hadde kjent, og det er tårer i øynene når han forteller meg om faren som ventet i bilen utenfor da han var ferdig og hadde bestått og fått fagbrev som kokk. Jeg spør umiddelbart om han ikke fikk lyst til å kontakte læreren som ikke hadde trodd på han, for å gi han bevis på at han fikk det til? Joo, jeg gjorde jo selvfølgelig det, sier Henrik med et smittende smil om munnen, men idet han forteller videre forsvinner smilet raskt igjen fra mine lepper. Den samme læreren møtte Henrik og fikk æren av å åpne konvolutten fra Opplæringskontoret, der fagbrevet lå. Idet han åpnet det og trakk ut fagbrev i kokkefaget roper han på kollegaen på nabokontoret for å få bekreftelse på at det ikke er en forfalsket kopi Henrik har tatt med.
Jeg er sjokkert og lurer på om Henrik ikke opplevde det som krenkende- Og jo, men følelsen av å ha forfulgt og fullført drømmen sin trumfer det, svarer han. Jeg ser en utrolig sterk person foran meg og føler meg ærlig talt målbundet når han igjen sier “Det er jo du som må gjøre jobben og tro på det, det er ingen som gjør det for deg”.
Brikkene som falt på plass
Veien derifra gikk akkurat som Henrik hadde både drømt om og planlagt, til en jobb som kokk om bord på Color Line. Han stortrivdes der helt til utflaggingssaken skapte for mye usikkerhet samtidig som faren stadig ble sykere, og Henrik flyttet hjem for å ta vare på han. Etter farens bortgang i 2016 bestemte Henrik seg for å sjekke noe han lenge hadde utsatt – om det kanskje var noe annet enn ADHD som hadde gjort han så målbevisst og bestemt. Det han hadde lest og hørt om ADHD kjente han seg ikke helt igjen i, medisineringen gjorde han deprimert, og etter en grundig utredning fikk han i fjor diagnosen Asperger syndrom. Når jeg spør hva han følte om å få en ny diagnose, svarer Henrik at “det var som om alle brikkene falt på plass”.
Windjammer – en vei ut av utenforskap
Det er lett å trekke paralleller mellom Henriks erfaring med å gjenvinne motivasjonen for fremtidsdrømmen sin om bord på Christian Radich, til de nå 50 vidt forskjellige historiene fra deltakerne på Windjammer så langt. De har alle sin unike bakgrunn og erfaring, og for noen har drømmen vært tydelig hele tiden, mens for andre oppdaget de for første gang at en drøm ble født om bord på seiltokt. Følelsen av å gjenvinne selvtilliten gjennom daglige både fysiske og mentale utfordringer, samholdet og vennskapene som ble skapt under de vanskeligste forhold – det har de alle til felles med Henrik, enten de drømmer om å bli gårdbruker, ernæringsfysiolog eller kunstner.
«For meg handlet Windjammer om å finne tilbake til selvtilliten, gjøre noe som var vanskelig, men overkommelig. Det var akkurat den kickstarten jeg trengte for å komme meg videre!»
Eirik Rafn Hansen (Deltaker på Windjammer Voyage 1, november 2019)
Å få lov til å være med unge på denne reisen er helt ubeskrivelig, og vi gir oss ikke før Windjammer blir en nasjonal satsning for unge i ulike former for utenforskap. Dette er fordi vi er avhengige av å ha unge som mestrer og trives, for at de skal kunne vokse og bidra med alle sine kvaliteter. Og er det èn ting alle unge trenger for å få til dette, så er det at voksne tror på deres drømmer og står ved deres side hele stormen igjennom.
Siri Lyngstad Elvsborg,
Prosjektleder for Windjammer, et livsmestringsprogram i regi av Stiftelsen Christian Radich
[1] https://windjammer.no
[2] https://www.regjeringen.no/no/sub/inkluderingsdugnad/inkluderingsdugnadens-tre-innsatsomrader/id2613186/
[3] https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/sosiale-investeringer/beregner-lonnsomheten-av-a-forebygge/
[4] https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/sosiale-investeringer/utenfor-regnskapet/hvorfor-har-vi-laget-utenfor-regnskapet/