Alle kan seile med Christian Radich

Vil du begi deg ut på et eventyr der du får oppleve mestringsfølelse, møtt mennesker som setter spor i hjertet, se natur av første klasse og oppleve det gode liv? Da kan du være Christian Radichs neste medseiler.

 

HAR DU NOEN GANG VÆRT HOVEDKARAKTEREN I DITT EGET EVENTYR?

 

Ikke du heller? Ikke jeg heller, ikke før jeg var i Trollfjorden med Radich. Jeg og noen fra crewet tok gummibåten ut på blikkstille sjø for å ta bilder. Der satt vi med verdens vakreste utsikt, fjellene, skuta, sol i fjeset og når vi skrudde på nasjonalmusikken som bakgrunnsmusikk, så måtte man nesten klype seg i armen fordi man var som plassert midt inn i et nasjonalromantisk eventyr, og man følte at man var hovedkarakteren i eventyret som utspilte seg på alle kanter.

 

Men ikke alle eventyr stopper i Trollfjorden, og i mitt eventyr fikk jeg oppleve både hval og nordlys som danset over skuta på natten.
Jeg trengte aldri å øve på replikkene, for replikkene kom på løpende bånd:
”Noe så vakkert” “Dette er livet” “For et fantastisk syn” “Jeg elsker dette” “Nå har vi det bra fint” “For en tur” “Nå lever vi livet til det fulle” “For ei skute”

Som i alle andre eventyr så visste vi at eventyret kom til å ta slutt, men alle var så opptatte av å spille sin egen rolle, og da tenker jeg ikke på skuespillerrollen, men det å være seg selv, at tid ble et ikketema. Man var der i eventyret, i sin egen karakter og spilte sin egen rolle uten å anstrenge seg.

HVA BETYR DET EGENTLIG Å HOLDE STØ KURS?

Å holde stø kurs i livet kan være vanskelig. Ofte vet man hvor man vil, men kanskje ikke hvordan man skal komme dit, og på veien møter man både motvind og medvind som fører deg i andre retninger enn først tenkt. I bestikken på båten staker man ut den nye kursen, men for å kunne stake ut kursen må man vite hvor man allerede er.
Å holde stø kurs på Radich kan sammenlignes med å holde stø kurs ellers i livet, det er ikke enkelt, men det er mulig, og når skuta går på riktig kurs, ja da føles det ekstra godt.


Et øyeblikk jeg husker godt var da jeg hadde rorvakt, og mange av de andre medseilerne hang i riggen/råen og pakket seil. Inne i bestikket visste jeg at jeg hadde skipperen, nedi i skuta lå noen å sov. Alle var på sine poster da jeg fikk beskjed av skipperen om å endre kurs. Kursendringen var såpass stor at skuta fikk en skikkelig omdreining. Der sto jeg til rors og dro på roret. Et ror som er såpass tungt at fiskebollemusklene fikk kjørt seg. Det var en spesiell følelse. En følelse av at alle jobbet mot samme mål, og da skuta var på riktig kurs og de andre medseilerne kom ned fra riggen var stemningen euforisk. Noen hadde mestret høyden og oppgavene i riggen, jeg hadde mestret rorvakta og følelsen av å snu et 239,5 fot langt skip, mens andre våknet til en helt ny utsikt. Der og da var samholdet og mestringsfølelsen på topp, og alle var enige om at nå var vi på riktig vei – Tromsø neste!

 

DET GODE LIV – GOD MORGEN NORGE

Er det ikke slik at man må slite litt for å kunne kjenne på lykken? Er det ikke slik at man må legge fra seg alle forstyrrelser for å kunne være i nuet? Og er det ikke slik at man ikke vet bedre før man har opplevd det bedre?


Det å vugges i søvn av lette bølger, høre bølgeskvulpet på skutesiden, og se solnedgangen igjennom kuøyet fra køya, er for meg bedre enn alle femstjernes hotell.

Natta var kort for oss som ikke kom oss til sengs i rett tid og 03.30 ble vi som skulle på vakt 04.00 purret. En og en ble vekket, og isteden for alarmen på telefonen var det en medseiler som dyttet litt på deg og vekte deg med “nå må dere stå opp, ute er det kaldt, så kle dere godt, men stjernehimmelen er vakrere  enn noen gang, og nå ser vi de syv søstre på styrbord side”.

Klokka var som sagt 03.30, men aldri hadde det vært så lett å forlate soveposen. Folka som møttes på dekk hadde morgenhumor, og hadde vi ikke større problemer enn at smøret i byssa var speika, så var morgenen god.

JEG MØTTE EN KAR

”Tonje – Hvor ellers i verden kan en mann på 78 år, og ei dame på 28 år dele pledd og se på solnedgangen, uten at det er noe stress? ” – Sigmund 78 år.

 

Alder har ikke bestandig så stor betydning når du møter den rette.
Nå snakker ikke jeg om den store kjærligheten, men jeg snakker om å møte de riktige folka til riktig tid. Sigmund er en kar på 78 år, og han hadde mange historier på lur, men mest av alt så hadde han livsvisdom. Det er 50 år som skiller oss to, 50 år med lærdom som Sigmund kunne dele med meg og de andre ungdommene ombord på skuta. Sigmund fortalt, og vi lyttet med store ører. Dette er en mann som har levd livet. Han sendte ofte meldinger til sin mor på 101 år for å berolige henne om at alt sto bra til med oss på seilasen. Jeg undret meg over det – Det virket som familien hadde gode gener i og med at mor var 101, og sønnen på 78 var på seilas langs norskekysten, men hva ligger egentlig i disse genene? I mine øyne var disse genene fylt med livsglede, engasjement, eventyrlyst og nysgjerrighet på livet.

Jeg klatret i riggen, men det gjorde Sigmund også.

– ALLE KAN SEILE MED CHRISTIAN RADICH

Medseiler, Tonje Selvåg

About Author

client-photo-1
ranveig