Skutas historie

Christian Radichs historie begynner lenge før skuta ble bygget i 1937. I 1878 var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon. Europa med Norge inkludert merket mer og mer virkningene av industrialiseringen utover på 1800-tallet og handel og skipsfart økte.
Behovet for opplæring av sjøfolk var stort. På denne tiden var det et stort sosialt engasjement blant Kristianias borgere, og det trengtes – for fattigdommen var stor. Fem gode borgere av byen opprettet en «Commité for Indkjøb av Skib for Gutter bestemt til Sømænd».

Det første skipet som ble skaffet var stasjonært og ga et 3 måneders kurs for gutter som ville til sjøs. Det ble en suksess, pressen ble interessert spesielt i det sosiale aspektet, og flere gode hjelpere kom til.

Christian Radich er nummer 4 i rekken av skoleskip med Oslo som hjemmehavn. Det første, som het Skoleskipet «Christiania» ble tatt i bruk som skoleskip i allerede i 1881. Sk/s ”Christiania” ble opprinnelig bygget i USA, i 1853 som fullrigget klipperskip «Star of Empire». Senere fulgte «Staatsraad Erichsen» og «Transatlantic». Christian Radich ble bygget ved Framnæs Mek. verksted i 1937.

Hensikten med skoleskip var å utdanne sjøfolk for transport og handel. Det vanlige fartøyet rundt århundreskiftet var seilskuter og det er grunnen til at seilskuta fortsatte som skoleskiptype også senere.

Stiftelsen Christiania Skoleskib tenkte helhetlig og ønsket å bygge et helt nytt skip, av to hovedgrunner: Det skulle være spesialbygd for opplæring, og det ville gi et oppdrag til skipsverftene som hadde magre tider.

Skuta hadde navn lenge før hun ble til

Mannen Christian Radich var opptatt av å gi ungdom opplæring til å bli skikkelige sjøfolk og testamenterte kr. 90.000,- til bygging av en seilskute. Han satte som eneste betingelse at den skulle bære hans navn – og slik ble det.

Stiftelsen Christiania Skoleskib hadde pengene, og frihet til å utforme en skute som skulle være egnet til å gi norsk ungdom entusiasme og kunnskap om livet til sjøs.

Stiftelsen ga tegneoppdraget til Christian Blom i 1935, direktør ved Marinens Hovedverft. Da tegningene var ferdige, var ingen i tvil om at dette ville bli en praktfull skute med en helt egen skjønnhet og verdighet.

Anbudsrunden ble vunnet av Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord og allerede i februar 1937 var fullriggeren på vannet. Den offisielle prøveturen var 17.juni 1937, og dette regnes som skutas fødselsdag.

Innredningen ombord vitner om at Christian Radich ble bygget som et skoleskip. Banjerdekk med plass for 80-90 elever, en stor bysse for kokkeopplæring, tømmermannsjappe for opplæring av dekksfolk og tidligere var det også et maskinverksted om bord, der det nå er bysse, for opplæring av maskinister. Etter flere ombygninger, senest i 2020, er det nå plass til 60 medseilere.

I 1939 seilte skuta over Atlanteren for å besøke verdensutstillingen i New York. Skuta og ferden fikk en enorm pressedekning og gjorde skuta verdenskjent.

Da skuta kom hjem i september 1939 ble hun overtatt av marinen. Etter invasjonen overtok tyskerne skuta og brukte den som losjiskip. På slutten av krigen ble skuta tauet til Flensburg i Tyskland hvor den senere ble bombet og sank. I mange bøker og annet materiale kan man lese i detalj om prosessen rundt bergingen av skuta. Da krigen var over, ble den heist opp igjen og slept til Kiel med en minesveiper foran som beskyttelse. Den ble senere slept til Norge og sto ferdigrestaurert i 1947.

Christian Radich var skoleskip for handelsflåten fra 1937 med bare gutter om bord. Senere, i 1983, kom også jenter med, og med unntak av årene 1939-1947 har skuta seilt med elever frem til 1998. Fra 2005 gjenopptok Christian Radich sin skoleskipsstatus, frem til 2015 var hun blant annet arena for utdanning av nye befalselever for Sjøforsvaret. Da dette opphørte p.ga innsparinger i Forsvaret, seilte skuta med VG3 elever, maritime fag i 2 år.

WINDJAMMER  – Gir ungdom en ny start

Christian Radich besluttet i 2018 å fornye sitt mandat overfor ungdom som står i fare for å bli akterutseilt på vei mot aktiv deltakelse yrkeslivet.

Windjammer retter seg i hovedsak mot to målgrupper:
1. Livsmestringsprogram for ungdom som av ulike årsaker sitter fast hjemme og lever i utenforskap. Målet er å tilbakeføre dem til videregående opplæring eller gi dem arbeidsforberedende trening.
2. Livsmestringsprogram som frafallsreduserende tiltak for ungdom som er i ferd med å gi opp videregående opplæring. I samarbeid med videregående skoler ønsker vi å tilby et 40 dagers intensivt livsmestringskurs og en alternativ læringsarena godkjent som en del av skoleåret.

Vår hypotese er at det kan bidra til å snu potensielle «dropouts» til ressurspersoner i sine klasser og sitt nærmiljø.
Windjammer-programmet ble etablert og testet gjennom 3 piloter i 2018 og 2019.

Om sommeren deltar Christian Radich i Tall Ships Races, eller hun seiler Sea Norway langs norskekysten. Skuta er alltid like velkommen dit hun kommer.

Windjammers «founder’s story»

En historie om mot, endringsvilje og et pågangsmot

Gründeren bak Windjammer, Vidar Pederstad, er selve manifestasjonen på et såkalt growth mindset, en terminologi gjort kjent av den amerikanske psykologen Carol Dweck. På norsk vil dette kunne oversettes med «et tankesett som fremmer endring», i motsetning til et «fixed mindset» som motsatt vil forhindre endring.

Er det tilfeldig at en mann med lang fartstid fra kommunikasjonsbransjen ble gründer av et livsmestringsprogram for unge i utenforskap, om bord på hele Norges seilskute, Christian Radich?

Ikke i det hele tatt, når du forstår sammenhengen mellom kommunikasjon og utvikling av merkevare innenfor havnæring, og kobler på den personlige egenskapen «growth mindset», som gjennomsyrer identitet og væremåte. Ikke minst hvis du ser nærmere på den raske utviklingen av Windjammer, fra et lite frø til en etter hvert ganske stor sosial entreprenør som har bidratt positivt inn i livene til over 550 ungdom i utenforskap, fra 2018 til starten på 2023. På den måten kan man nesten si at Vidars identitet er lik Windjammers identitet, og at det er vanskelig å skjelne hvor grensegangene går.

Ikke engang en pandemi kunne hindre fremgang for Windjammer, og det var viktig for Pederstad å være en av aktørene som holdt hjulene i gang når nesten alle tilbud for målgruppa var stengt. Man kan vel gå så langt som å si at det nesten aldri var noe tema å ikke gjennomføre, med alle hensyn og endringer som måtte til, så klart.

La oss gå noen år tilbake og forklare litt av bakgrunnen til Pederstad, som omtaler seg selv som en som «nesten alltid har rukket opp hånda», helt fra han selv var elevrådsformann, til han ble FAU-leder for egne barn under deres skoletid, og brukte atskillige påsker som ansvarlig for matlaging til over 160 ungdom på påskeleir på Gol. Det skorter altså ikke på engasjementet for barn og unge, og som han selv sier «Jeg er et følelsesmenneske som alltid har vært opptatt av at folk rundt meg skal ha det bra!»  Det kan alle som jobber med og kjenner Vidar privat skrive under på at stemmer.

Tilbake til den røde tråden i karrieren som la grunnlaget for ideen om Windjammer – et livsmestringsprogram for unge i utenforskap;

Det første Vidar trekker frem som har vært en gjennomgående driv for han igjennom hele hans karriere, er konseptutvikling. «Det å bygge helheten, fra ingenting til det blir et varemerke med masse ulike elementer og mennesker som er eksperter på sine funksjoner.», sier Vidar, mens det stråler engasjement av øynene. Å utvikle konsepter og varemerker med mange ulike elementer, utfordringer og rask vekst er ikke nytt for Pederstad, og det merkes også i hans daglige lederstil, med hans evige optimisme og pådriv, at han har seilt i motvind før og ikke lar seg skremme av en storm eller tre.

Han ledet kommunikasjonsbyrå Gazette, og deretter satte han kursen over mot det maritime som leder i SAY, kommunikasjonsbyrået for maritim næring og deretter i Nor Shipping. Der startet han som innleid konsulent, og endte opp med direktørjobben hvor han snudde skuta fra en forutsigbar repetisjonsøvelse til et “must attend”-arrangement i løpet av få år.

Vidar forteller om sin tid i Nor Shipping, som eies av Nova Spektrum (tidligere Norges Varemesse). Der var han ansvarlig for en snuoperasjon og bidro at Nova Spektrum fortsatt eier og driver en av verdens viktigste møteplasser for havnæringen, en gullgruve for Nova Spektrum og for Oslo som arrangør by.  I denne prosessen fikk han også ideen om å samle havnæringene; maritim, shipping, offshore og havbruksnæringen, i kampen for å tiltrekke seg skoleungdom og studenters oppmerksomhet. En av utfordringene i shippingbransjen som ble tydelig for Pederstad var uforutsigbarheten i markedene, som resulterte i at det ble utfordrende å rekruttere unge folk til bransjen.

Og der ble egentlig det første bittelille frøet til ideen om dagens Windjammer sådd, ved å skape en unik plattform og møteplass for skoleelever, «Ocean Talent Camp», for å tiltrekke ungdom mot de ulike havnæringene, eller «Ocean Industries», en term som Vidar etablerte under hans tid som direktør i Nor Shipping.

Gammelt skip fylt med innovative løsninger

Så når direktørjobben i Stiftelsen Christian Radich ble hans i 2017, da begynte tankene fort å spinne rundt mulige konsepter for å aktualisere driften av den ærverdige seilskuta. Og hva er så formålet med driften av et gammelt seilskip?

Jo, det handler om å ivareta den viktige kulturarven etter seilskutetida, og som Vidar påpeker «Det var jo faktisk Norges storhetstid! Så det å få bidra med å ta vare på det lille som er igjen etter den epoken, ser jeg på som et ærefullt oppdrag.»

Skuta hadde jo i mange tiår operert som skoleskip i ulike former, og når den nye direktøren begynte å dykke ned i materien og ble klar over omfanget av utenforskap blant unge i dag, da var ideen om Windjammer født. Ideen var å lage et livsmestringsprogram for unge mellom 16-25 som har droppet ut av samfunnet og “sitter fast” hjemme, eller er i risikosonen for å droppe ut.

Programmet retter seg først og fremt mot de ungdommene som er lengst unna å fullføre ordinær videregående opplæring, skaffe seg praksis eller jobb. Gjennom Windjammer kan Stiftelsen Christian Radich både ta vare på kulturminnet, gjøre en enorm forskjell i unge menneskers liv og spare samfunnet for store kostnader, ved å endre deres narrativ og evne til å ta tak i eget liv.

Og etter fire år med drift av programmet ser han tilbake på 17 gjennomførte programmer med over 550 ungdommer totalt, hvorav 150 som deltok på tross av en pandemi, og i år gjennomføres 6 programmer i året for første gang!

Det betyr ikke at utfordringene har vært få, og svaret kommet ganske kontant på spørsmålet om hvem som er den store bremsen for utviklingen av prosjektet: «Det er dessverre det offentlige og de rigide innkjøpsordningene. Tregheten i byråkratiet.».

Like kjapt kommer det fra Pederstad at «Norge er VERDENSMESTER i PILOTPROSJEKTER, men det er heldigvis i ferd med å snu til en tanke om mer langsiktig finansiering, istedenfor ett eller to år med pilotering, som ofte viser seg å ikke være lenge nok.»

Han påstår at dette har gjort han pessimistisk gjennom disse årene, men det er ikke lett å tyde pessimisme lenge av gangen i denne karens ansikt.

Hva er du mest stolt av under tiden hittil med Windjammer og som direktør for Stiftelsen Christian Radich?

• «Samarbeidsavtalen med NAV Tiltak Oslo, som krevde forskriftsendring og lang tids arbeid å få på plass.»
• «At private stiftelser har utviklet seg og sett muligheter gjennom oss. Jeg mener vi har satt utenforskap på agendaen og at vi viser til en av mange mulige reparerende og forebyggende løsninger.»
• «Radich har gått fra å ha 1 million i året i privat støtte i 2017 til 16 millioner i 2023. Det er allikevel en enorm jobb som ligger foran oss med tanke på finansiering av helt nødvendig vedlikehold av skuta, kulturarven, som er en gammel dame som krever sitt.»

Og når vil du være fornøyd med utviklingen av Windjammer?

• «Når 60% av Windjammer finansiering kommer fra offentlige innkjøp av tiltaket» I oppstarten var målet at det offentlige etter hvert skulle ta over og fullfinansiere livsmestringsprogrammet, men dette er ikke lenger et mål, sier Pederstad. Han mener at det ligger en del muligheter i en kombinasjon av privat og offentlig finansiering, og at det i tillegg stiller strengere krav til Stiftelsen som leverandør av tjenester.
• «Når vi gjennomfører 6 programmer i året med en bærekraftig økonomi og drift, og en stødig tilstrømming av deltakere og samarbeidspartnere», før han følger opp i kjent stil med visjoner om å utvide veridkjeden til Windjammer, med skalering av det nyetablerte Lettmatroskurset, flere maritime bedrifter som vil bidra med finansieringen av sin fremtidige arbeidskraft, videreutvikling av oppfølgingsprogrammet «Veien videre», hvor bedrifter sponser deltakelse til Windjammere og tilbyr de praksisplass i etterkant av gjennomført program. Og ikke minst den store drømmen om å etablere et Windjammer-senter på Akershuskaia.

Med andre ord, en klassisk kommentar fra en direktør som drives av utfordringer og aldri blir helt fornøyd eller ferdig, fordi potensialet for endring til det bedre alltid er til stede.

Bakdelen med å være endrings og fremdriftsrettet, kan være at milepæler ikke feires, og derfor utfordret vi i forbindelse med denne artikkelen Vidar til å gjennomføre en markering av egentlig mange Windjammer milepæler i ett, på permanent basis. Nærmere bestemt en tatovering med logoen til Windjammer, som Pederstad lenge har ytret at skal skje «Når vi bare…»

Og dermed kan grenseovergangene mellom Pederstad og Windjammers identitet for alvor sies å være visket ut. Det kaller vi leder med hjerte for jobben!

Mannen bak skuta

Simeon Christian Radich levde fra 1822 til 1889, og er en sentral del av skutas historie. Fødestedet var Halden, den gang Fredrikshald, men han bodde mesteparten av livet i Oslo, som da het Kristiania. Skuta er jo også tilhørende Oslo.
Selv om initiativtakeren til å bygge Christian Radich ofte blir referert til som “kaptein” finnes det ikke noen nedtegnelser som viser at han faktisk noen gang var til sjøs.

Radich var daglig leder av et sagbruk og var også medeier i et annet. Likevel titulerte han seg ikke som trelasthandler. På et bilde av ham står det: “Grosserer, rittmester og skibsreder”.

Mange spør om navnet Radich – det er jo ikke typisk norsk. Det første kjente medlemmet av familien var dansk, Kaptein Morten Hanssøn Radich, trolig født på slutten av 1600-tallet. Mange av hans etterkommere var embedsmenn og havnet i Norge som den gang var ett kongedømme med Danmark.

Christian Radich hadde en forkjærlighet for sjøen. Det sies at han aldri ble lei av å høre historiene til en fetter av seg som var kaptein. Så bestemte også Radich seg for at pengene han ville etterlate seg, skulle gå til byggingen av et nytt skoleskip i Oslo. Byggingen kom ikke i stand før lenge etter hans død, da hans kone skulle nyte godt av rentene av kapitalen så lenge hun levde.